Benedicte.

Tenkte å skrive litt om overgangen fra det å være på et sykehus i tre måneder (inkl permisjonshelger) til det å gå tilbake til kollektiv og studiene. Mesteparten av høstsemesteret var de aller flest jeg hadde kontakt med folk som brydde seg og var innstilt på å hjelpe til om det trengtes. De var også fullt klar over at behov for hjelp var godt mulig - ting de måtte gjøre for meg, ting jeg tok opp og ville prate om, ting som måtte forklares, problemer/ting som irriterte meg som burde fikses etc etc. Og det er selvfølgelig veldig fint, og det var veldig nødvendig i høst. Flere måneder med slikt blir jo fort vane. Og så legger man til ervervet hjerneskade, som - tro det eller ei - påvirker hjernen, det at hjernen hadde "pause" en liten stund (de ukene jeg knapt nok husker regner jeg som en slags hjerne"pause"), og det den møtte hver dag etter "pausen" var det jeg beskrev i avsnittet over. Det er da ikke bare-bare å gå fra dette og til et hverdagsliv. Al

Siden sist har jeg hele to helger på rad vært med på sosiale festligheter. Tenke seg til. Forrige helg var det fest på fredagen, som var veldig hyggelig. Men det å sitte flere timer i strekk og prate med folk, samt legge seg mye senere enn vanlig, det er nok til at jeg kan bli ganske så sliten dagen derpå selv om jeg ikke drikker alkohol for tiden. Så etter vorset i kollektivet på lørdagen, som også var gøy og veldig hyggelig, så ble jeg ikke med de få som dro ut på byen. Jeg gikk og la meg. Var veldig mye mindre sliten på søndagen enn på lørdagen, men hele forrige uke var jeg jo litt mer trøtt og sliten enn jeg var uken før det igjen. Mulig det har en sammenheng. Nå sist helg var det bursdagsvors på lørdagen, etterfulgt av en tur på Mikrobryggeriet. Ganske lenge siden sist jeg var på et utested en lørdag kveld, så det var jo kjekt. Det ble ikke veldig sent, så dagen etterpå, selv om jeg var litt sliten, svømte jeg 1000 m på Pirbadet. Etterfulgt av moccha frappuccino på Starbucks