Ett år

For 3,5 uke siden, 17. september, var det akkurat ett år siden ulykken. Jeg bakte meg boller den morgenen, men sånn bortsett fra det var det ikke noe nevneverdig med dagen koblet til ulykken. Poppet ikke plutselig opp en haug med minner eller følelser, og det var fint.

Det har gått over et år, jeg har derfor lest i gjennom sykehuspapirene vi fikk av sykehuset i Danmark, som dag for dag (med noen hull etter hvert) dokumenterte fremgangen. Det gikk fint det. Mange legeord/-forkortelser som ikke sa meg så mye, men.

Å lese gjennom papirene fra ukene jeg nesten ikke husker førte ikke til flere minner. Førte derimot til at jeg har funnet ut at jeg nesten bare må godta at jeg svingte ut i veien uten å gi tydelige nok tegn til det. Jeg pleide jo å være forsiktig og vise med armene hvis jeg skulle svinge eller stoppe, men den dagen gjorde jeg visst av en eller annen grunn ikke det, virker det som.

Legg til uflaks og sånn, og slik kan flere personer få en ødelagt høst.

Men ang hukommelsen da. Det er noen små ting jeg husker fra de to første ukene: jeg fikk en leppepomade av mamma (avbildet under her), broren min stod ved sykesengen, tante og, kanskje mamma ved siden av henne tror jeg, jeg møtte Kristoffer (det minnet er riktignok litt tuklet med av fantasien, for han møtte jeg, i følge hjernen min, fordi han hadde tid på slutten av uken, han var hovedsakelig i Danmark pga vindmøller) og jeg leste i en Donald-pocket (også avbildet under).

Sokkene begynte jeg å strikke på på sykehuset i Danmark, mamma kjøpte pinner og garn til meg. Husker at jeg fikk det og begynte på dem, for dette skjedde i oktober en gang. Strikket dem ferdig på Sunnaas.

I papirene stod det 8. oktober at jeg hadde mangelfull sykdomsinnsikt, massivt nedsatt initiativ til dagligdagse aktiviteter (som f.eks. å pusse tenner), men jeg var ikke treg og jeg klarte hoderegning bra. På morgenen var det også notert at jeg fort ville fortsette studiet, jeg ville ikke tilbake til Norge for å rehabiliteres. 1,5 time senere så jeg visst frem til å komme tilbake til Oslo.

Det tok jo litt tid før jeg fullt og helt forstod hvor lang tid det ville ta før jeg ble frisk nok til å gå tilbake til et vanlig liv. Jeg kjente jo ingen smerter, følte meg ikke syk. Men nå er jeg sånn ca tilbake til et vanlig liv. Og sammenlignet med hvordan det kunne gått har jeg det supert. Hell i uhell har jeg da i hvert fall. Det at jeg personlig ikke husker ulykken hjelper nok.

Jeg har også sett på klærne jeg hadde på meg. Og kastet dem. Skoene så jeg i sommer og begynte å bruke i høst, da. De er bare litt slitt foran på høyre tå, eller ser de ganske fine ut. Ikke noe blod på dem, og ikke ble de kuttet av (klærne ble kuttet av i tilfelle det var noen brudd som kunne bli forverret av å dra av klærne).

Ting som er annerledes enn de var før ulykken:

• Følelse på venstre side av hodet er merkelig
• Det samme er følelsen på yttersiden av venstre legg
• Luktesansen er ekstremt svak
• PMS
• Sjeldent jeg klarer å høre på musikk mens jeg jobber
• Hvis jeg hører på musikk samtidig som jeg leser, så må det være instrumentalt
• Blir mer forstyrret av lyder når jeg jobber
• Grenser til utslitt hvis jeg ikke trener nok
• Hadde noen dager i løpet av sommerferien hvor jeg følte meg opplagt og uthvilt. Det var fint. Og kortvarig
• Er generelt litt sliten mesteparten av tiden
• Jeg har ikke helt troen på at jeg får til skippertak, så jeg jobber mer enn før hver uke
• Bulk (arr) på hodet
• Fortsatt navn jeg ikke får tak i selv om jeg er ganske sikker på at jeg egentlig vet det
• Folk som ikke bruker sykkelhjelm plager meg
• Går til psykolog
• Gikk på fysio i flere måneder, begynner kanskje på det igjen