fredag 2. november 2018

Fremdeles ingen luktesans

En av følgeskadene etter ulykken for fem år siden er tapet av luktesans. A-magasinet har pratet med meg om nettopp dette, og det har resultert i en viten-artikkel og en podkast-episode. 

Artikkel i A-magasinet 
Podkast: A-magasinet dokumentar 

Luktesansen er fremdeles fraværende, men jeg har opplevd at jeg kan si noe om lukten hvis den er sterk nok - for eksempel på whiskysmaking. Da kan jeg si om lukten er lett, frisk, syrlig, røkt eller tung, uten at jeg kan utdype noe mer. 

I artikkelen står det mye fakta om luktesansen og hvordan den fungerer, og hvordan man kan miste den slik jeg gjorde. 

torsdag 17. september 2015

To år

To år siden jeg ble påkjørt og fikk brudd og hjerneskade. Hjerneskaden har gått over til følgeskade etter hjerneskade. Bruddene har fikset seg. Mesteparten av de jeg startet på byggstudiet med leverte masteroppgaven sin i juni.

Ting som fortsatt er her: 

  • Lærer treigere.
  • Fatigue - følelsen av å være både psykisk og fysisk sliten. Må trene hver uke for å holde det på overkommelig avstand. (Jeg kan faktisk ikke gå en hel uke uten trening uten å merke det, og det påvirker meg nok til at andre merker det også). 
  • Den lange gropen på hodet, fra noen cm bak hårfestet til bak venstre øre. 
  • Det hvite arret nederst på ryggen. 
  • Det hvite arret på leggen. 
  • Blandingen av vondt og numment på øvre utside av venstre legg. 
  • Å lære ting krever mer repetisjon og hvile. 
  • Luktesansen er borte. 
  • Vanskelig å jobbe samtidig som jeg hører på musikk (med mindre det er kun instrumental musikk) - men det går litt bedre. 
  • Folk som ikke bruker sykkelhjelm plager meg. 
  • Dårlig stresshåndtering: når jeg blir stresset får jeg vond klump i brystet og følelsen av at jeg må gråte. Om det varer i 10 min eller noen dager avhenger av hva årsaken er, men det skal ikke veldig mye til. [Dette dukket ikke opp før 1.5 år etter ulykken, men ulykken er fortsatt årsaken, og selv om hodet ikke husker ulykken, husker visstnok kroppen den.] 
Arret på hodet er heldigvis ikke akkurat midt på hodet, så nå har jeg midtskill igjen og er veldig fornøyd med det. Man kan såvidt se arret gjennom håret, men men. 

Eksamensperioden før jul i fjor gikk dårlig. Jeg bestod i alle fagene, men ikke akkurat med glans. Ganske langt unna. Eksamensperioden på våren, derimot, gikk mye bedre. Å ha tid til å jobbe roligere og hvile mer har noe å si. 

I sommer hadde jeg endelig studierelevant sommerjobb, så da er det kravet dekket. Fant ut at det å starte tidlig med jobbingen var slitsomt, i hvert fall mer enn en dag på rad. Fant også ut at jeg har godt av frihelg, så jeg har bestemt meg for at jeg dette semesteret skal prøve å jobbe nok mandag-fredag til at jeg kan ta meg fri hver helg.

#hjelmsveis

Sunnaas Sykehus hadde en kampanje i vår. Den handlet om hjelmbruk, og spilte på det at mange lar være å bruke hjelm fordi det ødelegger sveisen (FYI: arr og hjerneskader varer lenger). 

Jeg var med på God Morgen Norge 7. mai og pratet om ulykken. Det ble også vist noen bilder fra høsten 2013, inkludert meg i sykesengen samme dag som ulykken skjedde. Det så ikke bra ut. 

Jeg ble også intervjuet av VG, og artikkelen fikk en dobbelside i VG 17. mai. 

Forhåpentligvis fikk noen med seg hvorfor man skal bruke hjelm. 

søndag 12. oktober 2014

Ett år

For 3,5 uke siden, 17. september, var det akkurat ett år siden ulykken. Jeg bakte meg boller den morgenen, men sånn bortsett fra det var det ikke noe nevneverdig med dagen koblet til ulykken. Poppet ikke plutselig opp en haug med minner eller følelser, og det var fint.

Det har gått over et år, jeg har derfor lest i gjennom sykehuspapirene vi fikk av sykehuset i Danmark, som dag for dag (med noen hull etter hvert) dokumenterte fremgangen. Det gikk fint det. Mange legeord/-forkortelser som ikke sa meg så mye, men.

Å lese gjennom papirene fra ukene jeg nesten ikke husker førte ikke til flere minner. Førte derimot til at jeg har funnet ut at jeg nesten bare må godta at jeg svingte ut i veien uten å gi tydelige nok tegn til det. Jeg pleide jo å være forsiktig og vise med armene hvis jeg skulle svinge eller stoppe, men den dagen gjorde jeg visst av en eller annen grunn ikke det, virker det som.

Legg til uflaks og sånn, og slik kan flere personer få en ødelagt høst.

Men ang hukommelsen da. Det er noen små ting jeg husker fra de to første ukene: jeg fikk en leppepomade av mamma (avbildet under her), broren min stod ved sykesengen, tante og, kanskje mamma ved siden av henne tror jeg, jeg møtte Kristoffer (det minnet er riktignok litt tuklet med av fantasien, for han møtte jeg, i følge hjernen min, fordi han hadde tid på slutten av uken, han var hovedsakelig i Danmark pga vindmøller) og jeg leste i en Donald-pocket (også avbildet under).


Sokkene begynte jeg å strikke på på sykehuset i Danmark, mamma kjøpte pinner og garn til meg. Husker at jeg fikk det og begynte på dem, for dette skjedde i oktober en gang. Strikket dem ferdig på Sunnaas.

I papirene stod det 8. oktober at jeg hadde mangelfull sykdomsinnsikt, massivt nedsatt initiativ til dagligdagse aktiviteter (som f.eks. å pusse tenner), men jeg var ikke treg og jeg klarte hoderegning bra. På morgenen var det også notert at jeg fort ville fortsette studiet, jeg ville ikke tilbake til Norge for å rehabiliteres. 1,5 time senere så jeg visst frem til å komme tilbake til Oslo.

Det tok jo litt tid før jeg fullt og helt forstod hvor lang tid det ville ta før jeg ble frisk nok til å gå tilbake til et vanlig liv. Jeg kjente jo ingen smerter, følte meg ikke syk. Men nå er jeg sånn ca tilbake til et vanlig liv. Og sammenlignet med hvordan det kunne gått har jeg det supert. Hell i uhell har jeg da i hvert fall. Det at jeg personlig ikke husker ulykken hjelper nok.

Jeg har også sett på klærne jeg hadde på meg. Og kastet dem. Skoene så jeg i sommer og begynte å bruke i høst, da. De er bare litt slitt foran på høyre tå, eller ser de ganske fine ut. Ikke noe blod på dem, og ikke ble de kuttet av (klærne ble kuttet av i tilfelle det var noen brudd som kunne bli forverret av å dra av klærne).

Ting som er annerledes enn de var før ulykken:
  • Følelse på venstre side av hodet er merkelig
  • Det samme er følelsen på yttersiden av venstre legg
  • Luktesansen er ekstremt svak
  • PMS
  • Sjeldent jeg klarer å høre på musikk mens jeg jobber
  • Hvis jeg hører på musikk samtidig som jeg leser, så må det være instrumentalt
  • Blir mer forstyrret av lyder når jeg jobber
  • Grenser til utslitt hvis jeg ikke trener nok
  • Hadde noen dager i løpet av sommerferien hvor jeg følte meg opplagt og uthvilt. Det var fint. Og kortvarig
  • Er generelt litt sliten mesteparten av tiden
  • Jeg har ikke helt troen på at jeg får til skippertak, så jeg jobber mer enn før hver uke
  • Bulk (arr) på hodet
  • Fortsatt navn jeg ikke får tak i selv om jeg er ganske sikker på at jeg egentlig vet det
  • Folk som ikke bruker sykkelhjelm plager meg
  • Går til psykolog
  • Gikk på fysio i flere måneder, begynner kanskje på det igjen

torsdag 4. september 2014

Semesterstart

Nå er det noen uker siden semesterstart, og hvor bra det har gått foreløpig har variert. Første uken gikk bra, jeg gjorde det jeg skulle/burde og hadde tid til andre ting sånn som trening, lesing og strikking. Ost- og vinkveld etterfulgt av Café Dublin ble det også tid til.

Den andre uken var slitsom, var mye mer å gjøre, i tillegg våknet jeg med sår hals på onsdag etterfulgt av forkjølelse. Var ganske sliten denne uken, mer enn vanlig altså, men fikk lest og strikket litt en dag eller to, og vors etterfulgt av byen ble det også tid til. Jeg var usikker tidligere på dagen om jeg kom til å orke det, men det gjorde jeg.

Denne uken har vært sånn midt i mellom de forrige ukene. Ting å gjøre, men jeg har jo fått tid til alt. Alt studie- og SAIH-relatert i hvert fall. I dag har jeg også hatt litt mer tid til andre ting (Hay Day, blogger, høre på musikk og mer - sånne frivillige fritidsting som ikke må skje til det og det tidspunktet). Litt. Fortsatt sliten, men mindre enn i forrige uke. Og forkjølelsen begynner å gi seg. Fortsatt ting som skal gjøres, selvfølgelig, ukesplanleggeren min er ganske innholdsrik.


Jeg har jo i løpet av det siste året blitt ganske flink til å passe på å prøve å gi meg før jeg er for sliten, fordi hvis jeg blir for sliten er det ikke bare å legge seg tidlig og stå opp sent og så er det i orden igjen dagen etterpå. Ikke nødvendigvis dagen etter heller, for den saks skyld. Slitenheten liker ikke å gå sin vei.

Selve sovingen fungerer normalt, men innsoving og våkning er litt annerledes. De siste ukene har jeg våknet av meg selv ganske tidlig, selv de dagene jeg ikke "burde" det (når jeg var ute forrige helg la jeg meg jo rundt tre, følte fortsatt det var på tide å stå opp sånn i ni-tiden). Det er egentlig ganske praktisk, så det liker jeg. At jeg ikke nødvendigvis sovner fort/normalt selv når jeg er veldig trøtt og sliten, derimot, det er meget irriterende og upraktisk.

Generelt upraktisk å ikke ha et vanlig utgangspunkt, altså. Både fysisk og hjernemessig (blir psykisk riktig å bruke om hjerneskade? Hjernen har jo en fysisk skade, den ble tross alt truffet av en bil. Eller, den ble dunket borti av hodeskallen som ble truffet av en bil. Detaljer).

Trening er det mindre tid til, men jeg får i hvert fall dratt på fysio én gang i uken (ikke forrige uke da), noen uker to. Om jeg kommer til å få tid til å dra på Pirbadet 1-2 ganger i uken sånn at et halvtårskort lønner seg må jeg nok tenke på et par uker til. Har selvfølgelig planlagt når det passer å kjøpe halvtårskortet i forhold til påskeferien (helgen i uke 39, i tilfelle noen lurte), hvis det viser seg at det passer.

Alt i alt har det vært en bedre start på høstsemesteret enn på vårsemesteret. At jeg har blitt 7,5 mnd helsemessig bedre er vel hovedgrunnen til det. At det er roligere i leiligheten her i Trondheim hjelper og. Flere kjentfolk på campus er også positivt. Jeg er med i SAIH-styret (fikser blogginnlegg, twitter- og instagramoppdateringer - passer meg fint), jeg har allerede vært med på TO sosiale kvelder (ikke det at jeg takket nei til mange greier forrige semester, men pga utveksling og sånn var det ikke så ofte sånne ting skjedde. Hadde ikke orket å gjøre det ofte uansett da, men), har vært på alle SAIH-møtene (2 + infomøte) og en stand.

Jeg merker at jeg er nærmere normalen. Normalen som i "ikke vært i en ulykke etterfulgt av ervervet hjerneskade".

lørdag 23. august 2014

Sommerferie

Nå har sommerferien vært over i nesten en uke, og jeg er tilbake i Trondheim til forelesninger og øvinger. Sommerferien har vært litt annerledes fra de siste somrene. Jeg fått slappet av, kommet til dags dato i scrapbooken og ryddet opp i gamle backup-CDer. Det har vel, sammenlignet med tidligere, vært flere dager uten ting å gjøre, men antallet forskjellige ting jeg har gjort er jo større.
  • Et par turer ut på byen
  • Hjulpet til med å fikse et hyttehjørne
  • Lest bøker
  • Vært med venner
  • Spaniatur
  • Pearl Jam-konsert
  • Shoppet
  • Sett på filmer og serier
  • Dagstur med båten
  • Hjulpet til å med å fjerne gammelt og legge nytt kjøkkengulv på Hytta
  • Strikket pingvingensere og ullsokker
  • Liseberg
  • Øya: Monica Heldal, the National, Fay Wildhagen, QOTSA
  • Bursdagsfeiring
  • Vært hos familien i Brønnøysund
Samt litt trening. Merket riktignok da jeg var på fysio tidligere denne uken at magemusklene har krympet og at ryggen har blitt litt mindre rettet ut (aka dårligere holdning), men men. Kommer til å merke treningen godt nå i begynnelsen, i hvert fall.