Sykehusliv --> hverdag
Tenkte å skrive litt om overgangen fra det å være på et sykehus i tre måneder (inkl permisjonshelger) til det å gå tilbake til kollektiv og studiene.
Mesteparten av høstsemesteret var de aller flest jeg hadde kontakt med folk som brydde seg og var innstilt på å hjelpe til om det trengtes. De var også fullt klar over at behov for hjelp var godt mulig - ting de måtte gjøre for meg, ting jeg tok opp og ville prate om, ting som måtte forklares, problemer/ting som irriterte meg som burde fikses etc etc. Og det er selvfølgelig veldig fint, og det var veldig nødvendig i høst.
Flere måneder med slikt blir jo fort vane. Og så legger man til ervervet hjerneskade, som - tro det eller ei - påvirker hjernen, det at hjernen hadde "pause" en liten stund (de ukene jeg knapt nok husker regner jeg som en slags hjerne"pause"), og det den møtte hver dag etter "pausen" var det jeg beskrev i avsnittet over.
Det er da ikke bare-bare å gå fra dette og til et hverdagsliv. Alle menneskene man møter er ikke like innstilt på at det kan være problemer som bør fikses, akkurat som meg er alle mennesker hovedsakelig fokusert på sitt eget liv, fikse ting som direkte angår dem. Å kutte ut ting man selv ikke har problemer med for å irritere en tilfeldig (kommer an på sammenhengen, riktignok) jente litt mindre er liksom ikke noe som står på dagens gjøremålsliste.
Etter en stund kom jeg fram til at verdens befolkning ikke har planer om å fungere på den måten som passer meg best, og det er heller ikke meningen. På skolen, bussen, butikken, i kollektivet etc etc kommer jeg til å møte på folk som gjør ting som kan irritere meg, som jeg ikke syns virker som et godt valg, og i stedet for å irritere meg over dette bør jeg bare la det gli videre. Huske på de positive tingene også. Og jeg er mindre irritert nå enn jeg var for over en måned siden, så dette fungerer tydeligvis.
Ting som å lage middag til meg selv hver dag, vaske opp etter meg, vaske tøyet mitt selv, skifte på senga, gjøre vaskelisteoppgavene mine i kollektivet, kjøpe inn mat - disse tingene fungerer fint.
Å dra på skolen fire ganger i uken (sjeldent jeg må på skolen på onsdager, har ingen forelesninger eller øvingstimer da), dra på fysio to ganger i uken, dra på Pirbadet noen ganger i uken, være med i SAIH, gjøre litt sosiale ting - disse tingene fungerer også.
Det er riktignok flere av øvingene på skolen som tar veldig lang tid. Senest i dag brukte jeg flere timer på den første oppgaven i kystteknikkøvingen. Men jeg er ikke den eneste som tar faget som bruker mye tid på øvingene, sånn er det ikke i det andre faget mitt heller. Og pga ulykken har jeg en mentor som jeg møter en gang i uken som hjelper meg med øvinger, sånn sett har jeg jo en fordel. Hvis vi ser bort ifra hvorfor jeg har mentor og at hjernen er skadet og slikt da.
Jeg føler jeg er ganske greit tilbake i hverdagslivet. Selvfølgelig er det ting som ikke ville vært der foruten ulykken (fysio, mentor, edruelighet, psykolog, hjerneskade, for å nevne noen, og de er ikke alle negative i seg selv, men hovedårsaken til dem er jo ganske negativ), men jeg går jo ikke rundt og sammenligner hverdagen min nå med en potensiell hverdag om ulykken aldri hadde skjedd. Det vil ikke føre med seg noe positivt, ser ikke helt poenget med det. Da er det bedre å tenke på at jeg har hatt en veldig positiv og rask fremgang, for i denne situasjonen er et halvt år faktisk ikke så veldig lang tid.
Mesteparten av høstsemesteret var de aller flest jeg hadde kontakt med folk som brydde seg og var innstilt på å hjelpe til om det trengtes. De var også fullt klar over at behov for hjelp var godt mulig - ting de måtte gjøre for meg, ting jeg tok opp og ville prate om, ting som måtte forklares, problemer/ting som irriterte meg som burde fikses etc etc. Og det er selvfølgelig veldig fint, og det var veldig nødvendig i høst.
Flere måneder med slikt blir jo fort vane. Og så legger man til ervervet hjerneskade, som - tro det eller ei - påvirker hjernen, det at hjernen hadde "pause" en liten stund (de ukene jeg knapt nok husker regner jeg som en slags hjerne"pause"), og det den møtte hver dag etter "pausen" var det jeg beskrev i avsnittet over.
Det er da ikke bare-bare å gå fra dette og til et hverdagsliv. Alle menneskene man møter er ikke like innstilt på at det kan være problemer som bør fikses, akkurat som meg er alle mennesker hovedsakelig fokusert på sitt eget liv, fikse ting som direkte angår dem. Å kutte ut ting man selv ikke har problemer med for å irritere en tilfeldig (kommer an på sammenhengen, riktignok) jente litt mindre er liksom ikke noe som står på dagens gjøremålsliste.
Etter en stund kom jeg fram til at verdens befolkning ikke har planer om å fungere på den måten som passer meg best, og det er heller ikke meningen. På skolen, bussen, butikken, i kollektivet etc etc kommer jeg til å møte på folk som gjør ting som kan irritere meg, som jeg ikke syns virker som et godt valg, og i stedet for å irritere meg over dette bør jeg bare la det gli videre. Huske på de positive tingene også. Og jeg er mindre irritert nå enn jeg var for over en måned siden, så dette fungerer tydeligvis.
Ting som å lage middag til meg selv hver dag, vaske opp etter meg, vaske tøyet mitt selv, skifte på senga, gjøre vaskelisteoppgavene mine i kollektivet, kjøpe inn mat - disse tingene fungerer fint.
Å dra på skolen fire ganger i uken (sjeldent jeg må på skolen på onsdager, har ingen forelesninger eller øvingstimer da), dra på fysio to ganger i uken, dra på Pirbadet noen ganger i uken, være med i SAIH, gjøre litt sosiale ting - disse tingene fungerer også.
Det er riktignok flere av øvingene på skolen som tar veldig lang tid. Senest i dag brukte jeg flere timer på den første oppgaven i kystteknikkøvingen. Men jeg er ikke den eneste som tar faget som bruker mye tid på øvingene, sånn er det ikke i det andre faget mitt heller. Og pga ulykken har jeg en mentor som jeg møter en gang i uken som hjelper meg med øvinger, sånn sett har jeg jo en fordel. Hvis vi ser bort ifra hvorfor jeg har mentor og at hjernen er skadet og slikt da.
Jeg føler jeg er ganske greit tilbake i hverdagslivet. Selvfølgelig er det ting som ikke ville vært der foruten ulykken (fysio, mentor, edruelighet, psykolog, hjerneskade, for å nevne noen, og de er ikke alle negative i seg selv, men hovedårsaken til dem er jo ganske negativ), men jeg går jo ikke rundt og sammenligner hverdagen min nå med en potensiell hverdag om ulykken aldri hadde skjedd. Det vil ikke føre med seg noe positivt, ser ikke helt poenget med det. Da er det bedre å tenke på at jeg har hatt en veldig positiv og rask fremgang, for i denne situasjonen er et halvt år faktisk ikke så veldig lang tid.
:-)
SvarSlett